Soloutstilling: Sophia Sørholt │ "Faen"

[«Filosofen som sluttet å le»]

[En samtale mellom Arne Næss & Erlend Loe]

«Faen»

En utstilling Hos Arne med Sophia Sørholt

[Jeg satt utenfor huset til Arne Næss og smugrøyket. Jeg har selvfølgelig dypest sett sluttet, men der satt jeg like forbannet og smugrøyket, som en skolegutt, og jeg tenkte uklart om mange ting. Egentlig tenkte jeg mest: Arne Næss; faen …]*

Hun satt utenfor Hos Arne og smugrøyket. Hun hadde selvfølgelig dypest sett sluttet, men der satt hun like forbannet og smugrøyket, som en skolejente, og hun tenkte uklart om mange ting. Egentlig tenkte hun mest: Arne Næss; faen …

-

Hva skjer når man ikke kan svare på spørsmålene som blir stilt rundt sin egen kunst? Hva skjer når man ikke finner en mening med den? Annet enn den intuitive øvelsen å male i seg selv; å få et abstrakt maleri til å «sitte», «funke», hva nå enn det vil si. Null intensjon. Full intuisjon. Noe som kan ikke forklares, forenkles eller kompliseres. Likevel, vet du umiddelbart når et abstrakt ekspresjonistisk maleri har noe ved seg. En kan kjenne igjen kunst når en ser det. Og du vil alltids kunne kjenne igjen Sophia.

Sophia Sørholt (f. 1996) er en så godt som selvlært kunstner fra Oslo, men maler som en trøblet, abstrakt ekspresjonist fra 60-tallet, stilsikker som en fra COBRA. Det er noe enkelt, nærmest selvsagt ved maleriene hennes. Noe som funker, en form for tidløs enkelhet, som ved de enkleste eksistensielle spørsmål, som «hva er meningen?», som ikke er enkelt i det hele tatt.

*Erlend Loe, Hvor kommer virkeligheten fra? 18 samtaler med Arne Næss, Kagge Forlag, 2000